Sikkerhetssjef forsvunnet

Denne historien ble skrevet i 2010 og er like aktuell i disse dager, da Corona-viruset herjer og forandrer hvordan vi lever våre liv. Handlingen foregår i et populært turområde i Søgne, vest for Kristiansand, da sikkerhetssjefen i Kristiansand kommune bare skal ta seg en joggetur før middag...

God lesning. Hilsen Kjell Fladstad

Prolog

Egil fikk ikke sove. Han lå og vrei seg i dobbeltsenga. Hørte Mettes jevne åndedrag, hørte nå og da en bil, noen fjerne stemmer. Til slutt lista han seg opp igjen og gikk på kjøkkenet, laget seg en kopp te og tok den med seg inn på hjemmekontoret. Her sank han ned i tenkestolen, den dype slitte stolen han satt i når han tenkte ut foredrag eller artikler han jobbet med. Han hadde fjernet gipsen på leggen i dag. Den var svak og tynn. Måtte trene den opp, sa de. Det ville bli et opplegg med fysioterapeut.

De hadde hatt hjemmelaget gresk middag i kveld. Det var han som ønsket det. Moussaka med lam, aubergine, hvitløk, hakkede tomater og basilikum. Og gresk salat med svarte oliven. Han elsket dette. De hadde skålt i rødvin og han fikk stadig tårer i øynene. Ungene hadde vært oppspilt og glad og rydda etter maten før de forsvant på rommene for å spille dataspill. Mette og han hadde slengt seg ned foran TVen og sett gullrekka.

Han satte fra seg tekoppen og strakte hånda ut etter avisen, den som kom ut første lørdag etter dramaet han havnet opp i. SIKKERHETSSJEF HOLDT FANGET

Sikkerhetssjef i Kristiansand kommune, Egil Johan Mikkelsen, opplevde et mareritt bare noen minutter hjemmefra. Osv osv

Og med det teite bildet av han kjørende på fresen på vei til lensmannskontoret. Det var de ungdommene som hadde tatt det. De trodde han skulle på fest.

Egil så på bildet av lensmannen, som hadde uttalt seg om saken igjen bare for noen dager siden i forbindelse med et intervju. Han feiret rundt år snart og nærmet seg pensjon. Dette var en komplisert sak, sa lensmannen i intervjuet, men politiet hadde flere gode ledetråder og hadde håp om et gjennombrudd de nærmeste ukene.

Men Egil visste bedre. «Gjennombrudd, du liksom». Han bannet lavt og slengte avisen på golvet.

To måneder tidligere…

— 1 —

Fredag ettermiddag på rådhuset i Kristiansand. Hvem hadde egentlig vært så tankeløs å legge dette møtet til fredag kl 1400? Saken var jo så vanskelig at det var nødt til å bli høye stemmer, folk som ignorerte personen på talerstolen, ansvarsfraskrivelse fra aksjoner de var blitt enige om på forrige møte osv osv. Hele kjøreturen hjem kjente Egil hvor sint han var. Det var så vanskelig å komme til enighet om generelle sikkerhetstiltak for alle kommunene i regionen. Selv om oppgaven til gruppa var gitt av alle kommunestyrene. I tillegg ville ingen bruke egen kommunes penger på noe som helst, bare de andres!

Da han kom hjem til eneboligen i villastrøket som lå en halvtimes kjøring fra byen, hilste han på kona Mette på kjøkkenet. Hun holdt på å lage hjemmelaget tzatziki til det greske måltidet de hadde planlagt i dag. Ungene elsket gresk. De var på rommene sine og Egil sa han bare måtte ha en kjapp joggetur før de spiste.

– Bare løp, sa Mette. Hun hadde hatt hjemmekontor i dag og avsluttet tidlig. Hun nippet til et glass rødvin til matlagingen. – Er det aubergine, spurte han og prøvde å se inn i ovnen.

– Ja da, sa hun. – Fylt med noe hemmelig og deretter gratinert. Hun smilte. – Kom deg av gårde!

Idet han stakk ut ytterdøra, ropte han: – Jeg drar.

– God tur, hørte han at hun ropte.

Han tenkte at han ikke kom til å høre på noe musikk på løpeturen, for han trengte i stedet å få tankene til å falle til ro. Dessuten var den litt ubehagelig å bære på, så han lot den ligge på bordet i ganga.

Han valgte en litt annen rute denne dagen. I stedet for å løpe den smale gangstien mellom husene og ned den lange tretrappa til den populære turløypa rundt Kvernvannet, stakk han på impuls ned bilveien gjennom villastrøket, krysset den lite trafikkerte riksveien og løp inn skogsveien ved Østre Tjønna. Folk fulgte med på denne tjønna fra busser og biler året rundt fordi den lå så stille og urørlig for seg selv, for liten til å bli en attraksjon, bare 25-30 m på tvers, men stor nok til at småunger kunne gå på skøyter der en vinterdag. Tidlig på vinteren hvert år lurte forbipasserende på: Var det is på tjønna? Var frosten kommet?

Ellers om året lå vannet stille og mørkt og speilte de høye trærne rundt. Tjernet virket uendelig dypt og litt truende, som om noe dramatisk plutselig kunne skje, som at det kom noe opp av vannet.

Det var en stund siden Egil hadde vært innover her, og nå jogget han lett på skogsveien. Det var litt vått her og der etter de siste dagers regnbyger, men nå skinte septembersola varmt over skogen, det luktet saftig av nåleskog og bark, iblandet tørr skogbunn oppe på knattene mellom lyng og blåbærris. Det hadde enda ikke sluttet å overraske ham hvor mange stier det var her, og at de var i så overraskende god stand. For det var sjelden man møtte folk her inne. Folk flest valgte turen rundt Kvernvannet som var berømt for tilrettelegging for tur og mosjon. Bare de færreste tok turen innover her hvor Egil løp i dag. Iblant kunne han møte noen som var ute og lufta hunden, eller noen som var ute på skogstur med småunger. Selv valgte han sikkert Kvernvannet 4 av 5 ganger. Kanskje mer. Egentlig hadde han tenkt seg rundt der i dag også. Et øyeblikks innfall på trappa utenfor huset førte ham imidlertid innover her. Kanskje ut fra et ønske om å slippe å treffe mange andre folk, etter en slitsom uke. Eller kanskje et ønske om forandring.

– Det må være rådyrene, tenkte han ofte, – som holder stiene fra å vokse igjen. Han hoppet så langt han kunne over en vanndam og skled litt da han landet, men uten å miste balansen. Litt etter trådte han så vidt i vannet med den ene foten, men det kjentes ikke som han ble våt.

Etter en tid tok han av fra skogsveien og løp bortover en smalere sti. Her var han godt kjent, og studerte noen av de andre avstikkerne fra stien med sin vanlige nysgjerrighet. Men han visste samtidig hvor fort man kunne gå seg vill her, og selv om akkurat det ikke var dramatisk – man ville jo alltids komme ut et sted – så kunne det bli en plagsomt lang tur tilbake igjen. Han hadde først tenkt å ta turen rundt Feiervannet. Stien var god å løpe på og turen overstått på snaue tre kvarter. Etter en dusj ville familien samles rundt kjøkkenbordet og spise Mettes deilige greske fredagskos med souvlaki, fetaost og annet godt. Kanskje skulle ungene ut og han og Mette slappe av foran tv-en, kanskje se en god film.

Det var litt vått i løypa og han fulgte stien til venstre, som han antok bare var en kort omvei, som så gikk sammen med hovedstien like etter. Han passerte noen tunge grantrær og forventet at stien skulle dreie mot høyre igjen. Ganske riktig, der gikk den. Men en ny avstikker fortsatte rett fram. Også den i overraskende god stand. Hvor førte den mon tro? Han jogget litt bortover og kjente det pirret i nysgjerrigheten. Stien førte over en liten topp og ned ei skråning hvor den gikk over til å følge langs med ei myr. Han stoppet, så seg tilbake og prøvde å skjønne hvilken retning dette var. Han tenkte at han ikke hadde tid til å gå veldig langt, men kanskje over til andre siden av myra. Det så ut som man da kom til en senkning i landskapet, en liten dal kanskje. Han lovet seg selv å snu der, så han ikke skuffet Mette ved å komme for seint til maten. Stien fulgte myra helt i skogkanten. Halvveis bortover så han en sti som gikk rett oppover. – Jøss, tenkte han. Her var han på nye trakter. – Hvor fører den? Han ble i tvil om hvor han skulle velge å gå, men ga igjen etter for nysgjerrigheten og klatret raskt oppover.

Det var bratt og han måtte flere steder dra seg opp etter greiner og lyng. Så kom han opp til et tett bevokst platå og like bortenfor der igjen, en naken fjellknaus. Han albuet seg gjennom krattskogen og skrapte seg opp både på leggen og underarmen, før han stod på nakne svaberg med en mektig utsikt over skog, bebyggelse, et par vann og havet med øyene som begynte bare et steinkast fra land. Han sukket og satte seg ned og nøt synet, vrengte av seg skjorta og kjente ettermiddagssola varme kroppen. – Hvordan har jeg kunnet unngå denne fine plassen før, undret han. Sola hang lavt over heiene og snart innså han at han burde få opp farten og komme seg videre.

På vei ned skråningen mot myra igjen, mistet han brått balansen. Underlaget skled bort under den ene foten. Han fikk tatt tak i et tre, men den brå bevegelsen førte til at vinkelen ble feil på den andre foten og han merket den halvvåte mosen gi etter og han klarte ikke å holde grepet rundt treet. Han seilte nedover skråningen og kjente blåbærriset piske seg i fjeset mens han slet med å få tak i noe. Brått smalt han inn mot en trestamme som lå tvers over skråningen. Han lå helt stille, en liten stein trillet ned mot myra. Han kjente en brennende smerte i høyre legg, bannet og kikka rundt seg. Skogen lå igjen helt stille.

– 2 –

Det hadde vel bare tatt noen sekunder, men det føltes som han hadde sklidd nedover lenge. Han så at han var bare 2-3 m fra myra og slet seg opp i sittende stilling mens han børstet av hendene og treningsoverdelen. Beinet banket hardt og tungt og han lente seg til trestammen mens han prøvde å reise seg. Det svartnet for ham og han sank fort ned på bakken igjen. Han kjente på leggen. – Ikke si at jeg har brukket beinet, sa han lavt. Men han skjønte at det kunne ha skjedd. Iallfall en kraftig forstuvning. Det banket i leggen med hvert hjerteslag, og beinet var allerede blitt overraskende hovent. – Forbanna, stønnet han. – Hvordan kommer jeg meg ut av dette…?

Han fant en stilling med hevet bein der han kunne slappe av litt. Men hodet ble liggende på ei grein som han til slutt lyktes i å vri unna. Det rykket i leggen før han fikk roet seg ned igjen og pulsen ble roligere. – Jeg får hvile meg litt, og så må jeg prøve å lage meg et par krykker. Det vil jo komme folk og lete etter meg, så jeg treffer dem vel. Han tenkte på mobiltelefonen som lå hjemme. Han hadde jo bare tenkt seg rundt Kvernvannet. Trengte ikke telefonen da…

Han lå stille og prøvde å tenke hva som ville skje hjemme. – Mette kommer til å bli urolig når jeg ikke kommer hjem til maten. Hva gjør hun da? Oppdager telefonen min på kommoden i ganga og antar jeg stakk rundt Kvernvannet, som vanlig. Ringer et par av kompisene mine og hører om jeg er der? Blir mer urolig og tar terrengsykkelen rundt vannet selv for å se etter meg? Kommer tilbake til huset i håp om å finne meg hjemme igjen? Ungene blir nervøse. Hun ringer igjen til en av kameratene mine. Han kommer hjem til oss. De diskuterer hva de skal gjøre. Lurer på om jeg kan ha gått andre steder, for eksempel innover hit. ”Men det er ulikt Egil,” sier Mette. ”Da ville han tatt med telefonen…”

Det gikk brått opp for ham at dette kom til å ta tid. Det var lite sannsynlig at en turgjenger ville dukke opp. Det var altfor sjeldent at folk gikk denne ruta, og såpass sent på ettermiddagen. Om de begynte å lete etter ham, hvorfor skulle noen lete akkurat her? Samtidig ville mørket komme. Han så at sola var i ferd med å gå ned bak heiene. Kanskje ville de ringe politiet? Kanskje Røde Kors ville gå manngard. Noe så flaut! Å bli reddet på den måten nærmest utenfor sin egen stuedør.

Det ble kjøligere med en gang sola var borte.  – Tynt kledd er jeg også, tenkte han og forbannet nysgjerrigheten som hadde brakt ham opp i dette. – Jeg skulle straks vært hjemme nå. Enda har de ikke savnet meg.

Han prøvde å flytte på beinet. Smertene smalt gjennom det og han ropte høyt. Det lød litt nifst å høre sin egen stemme, men nå prøvde han å rope. Han kunne jo ha flaks…

– HJELP. HJEEELP… Kunne det være noen i nærheten? Noen som luftet bikkja. Han lyttet, men det kom ikke svar. Han begynte å snakke høyt og anklaget seg selv for uforsiktigheten som hadde ledet til dette. Etter flere forbannelser sank han ned på bakken igjen og lukket øynene. – Helsike! Jeg vet ikke en gang hvor mye tid som er gått…

— 3 —

Det kjentes som han hadde sovet. Han skvatt opp med vidåpne øyne. Nå var det ganske mørkt. Hadde han hørt noe? – Hallo, ropte han. – Hjelp. HJELP MEG! Han holdt pusten, men hørte ingenting.

– Det må ha vært et dyr, tenkte han. – Et rådyr kanskje. De er ikke farlige. Han kjente han ble kaldere. – Bare det ikke er hoggorm! En liten sigd av en nymåne ga et svakt lys over skråningen, med myra og skogen rundt. Ei ugle ulte klagende. Det skremte ham av en eller annen grunn. Minnet om en film. – Jeg må komme meg opp, tenkte han brått. – Samme hvor vondt det blir…

Han hadde sett seg ut et par greiner som kanskje kunne gjøres om til krykker. – Flaks at dette treet lå her, tenkte han, inntil han husket at det var det samme treet som hadde forårsaket beinskaden. – Eller IKKE flaks… Han måtte flire litt for seg selv.

Han akte seg bort til den ene greina og bøyde og vred i mange minutter før han fikk den løs. Svetten drev av ham nå, men beinet verket ikke like mye som tidligere. Han la seg på ryggen med hevet bein og kjente blodet renne bort fra den verkende ankelen, mens han prøvde å rive av unødige greiner på krykka Så var det nr 2. Han akte seg bort til den andre han hadde sett seg ut og fant at den dessverre var kortere enn han hadde trodd. – OK, sa han høyt. – En krykke og en stav. Det får klare seg.

Han slet seg opp i stående stilling og den vonde bankingen økte på igjen i foten. Hvilken retning skulle han gå? Tilbake? Det var vel tryggest. Men om han fortsatte til enden av myra, skulle han ikke da nærme seg Donevannet? Der lå det ei falleferdig hytte et stykke fra vannet. Kanskje han kunne vente der på å bli reddet?

Han kom seg møysommelig ned til stien og gikk langsomt bortover langs myra. Beinet føltes som det var dobbelt så stort som vanlig, og det hamret med en tung rytme. Det ble snart noe monotont over det og han klarte å la være å tenke på det hele tida, bare han ikke satte det ned på bakken. Han måtte stadig ta pauser og legge seg på ryggen med beinet høyt, men langsomt nærmet han seg enden av myra. Han gjettet at det var gått så lang tid at Mette hadde rådført seg med noen, og at folk nå var ute og lette etter ham. Kunne ikke være lenge til de fant ham nå. – En dag kommer vi til å le av dette, sa han i et øyeblikks overmot. Men tanken slo ham også at han kanskje ikke var så lett å få øye på. Han var utvilsomt utenfor den mest sannsynlige ruta, selv om de skulle anta at han var gått i denne skogen. Dermed var redningshelikopter mest sannsynlig. – Uff så pinlig det ville bli… ”Sikkerhetsansvarlig reddet i lokalt skogholt.” Noe så flaut!

Han måtte ligge og hvile igjen og spiste noen store blåbær. Han var vant til å analysere sikkerhetsrisikoer og han var kjent for å være god til det. Til uka skulle han delta på et møte med representanter fra flere sykehus, om sikkerhet og beredskap. Han skulle holde foredrag om et nytt system han ville innføre, som sørget for 1) grundig dokumentasjon, 2) at det alltid var én rolle som var ansvarlig og 3) at alle ansatte kjente til rutinene. Bakgrunnen hadde vært uheldige erfaringer med ansvar som ble oppfattet delt mellom flere avdelinger. Noen dager tidligere hadde de kjørt en test hvor de simulerte flere situasjoner, og i dag hadde han ledet en gruppe på åtte personer som evaluerte og analyserte resultatene. På slutten av dagen hadde han måttet ta seg av noen økonomiske oversikter som skulle sendes til Økonomiavdelingen før han, litt sen, hastet til bilen og måtte tåle å sitte i det trege fredagsrushet. Der satt han i en fart av 23 km/t og lurte på hvorfor han aldri lærte!

Nøkternt prøvde han igjen å analysere hvordan Mette ville tenke og reagere. Det var to ting som ville få henne til på tenke at han hadde valgt den vanlige ruta: At han pleide det og at han ikke hadde tatt med telefon. Han kom på en tredje ting som understøttet dette, nemlig at hun holdt på med mat, slik at han valgte en rute som hadde en forutsigbar varighet og at han ikke risikerte å ødelegge ved å komme for sent til måltidet. Når hun ikke fant ham, og skjønte at han ikke var gått innom bekjente, ville hun diskutere det med en nabo eller kamerat. Han var sikker på at ville fremstå uforståelig. Ville de tenke at stien gikk like ved sjøen et par steder og at han noen ganger tok en pause i løpingen og gikk litt bortover svabergene. Tenkte de at han kunne ha sklidd og falt i vannet, slått seg, svimet av og druknet? Tanken grep ham med fortvilelse da han innså hvor desperat hun ville være over å se ham for seg drivende livløs i vannet.

Kanskje ville de diskutere at stien går nær området der en del østeuropeere har holdt til mens de venter på arbeid,- henger i de små bilene sine, ser ørkesløst ut i lufta, småprater og spiller kort. De er beskyldt for å stjele fra husene og butikkene. Tenker hun at de kan ha gjort ham noe?

Eller at han er blitt påkjørt idet han løp det lille partiet på bilveien som mange foretrakk dersom det hadde regnet en del og dermed var blitt vått i løypa? Tenkte hun at noen hadde kjørt på ham, så han ble liggende livløs i grøftekanten – eller enda verre, at de fikk panikk og fraktet ham med seg og dumpet ham et sted i nærheten…

En telefon til legevakta ville avkrefte at noen hadde kommet med ham. De ville ringe politiet, som ville be dem ta det med ro og vente litt, men som til slutt ville sende en mann og så ville de snakke seg gjennom alle de ulike alternativene, mens hun ville bli mer og mer desperat og forlange at de startet letingen.

Egil kjente brått at han mistet motet. Han hutret i det tynne treningstøyet. Dette kunne ta tid. Mørket ble tett og ugjennomtrengelig.

Da hørte han motordur. Var det motorsykler, i dalsøkket nedenfor ham?  Lyden kom nærmere. – Å takk og pris, hjelpen er her!

Et par hundre meter borte så han lys mellom trærne. Det var to ATV-er. Han hørte det på lyden. Liksom motorsykler, men med fire hjul og mulighet til å ta seg fram nærmest overalt i ulendt terreng. – Å takk, stønnet han og kom seg opp igjen og begynte å stavre seg ned skråningen. – Det er over, sa han høyt. – Fortere, fortere, hvisket han til seg selv. I farten ble han uforsiktig og trodde et lite steg ned var kortere enn det virkelig var. På ny mistet han balansen, falt så lang han var og rullet et par ganger før han fikk stoppet. Frykten hogg tak i brystet og han på smerten…

– 4 –

Han våknet noe seinere, med ansiktet i lyngen og blåbærriset. Det regnet litt nå. Beinet verket ikke så mye. Han husket kjøretøyene. Hvor var de blitt av? Det var helt stille igjen. Han kom seg opp og oppdaget at krykken var brukket. Rasende brakk han den løse delen helt av. Han fikk klare seg med to stokker i stedet for en stokk og en krykke.

Langsomt tok han seg nedover og stod til sist i dalbunnen. Var det en skogsvei han skimtet der borte? Kan det ha vært der de kjørte? Han krysset over en bekk og ble søkkvåt på den gode foten, men drakk også litt vann og vasket ansiktet. Nå var han skrubbsulten og så for seg den deilige greske maten hjemme. Han elsket godt modne tomater med fetaost og olje, elsket de fantastiske squashkakene de hadde oppdaget på en ferie på Paros, den godt krydrete souvlakien. Tennene løp i vann bare av tanken.

Han fant litt flere bær. Var det en sopp som stod der i mørket? Den så stor og god ut. Men de kunne være giftige. Hvilke er det som er trygge å spise igjen…? Best å la være. Nå så han at det var en slags skogsvei. Og var det ikke et vann der nede mellom trærne? Jo visst. Nå hadde han mistet retningssansen. Hvilket vann var dette da? Og hvem var det som hadde kjørt her? Det var jo ikke akkurat noe folk gjorde uten mål og mening, særlig på denne tiden. De måtte ha vært på leting etter ham, men hvor var de nå?

Han stavret seg ned gjennom skogen mot vannet. Nå regnet det kraftigere og vannet rant kaldt nedover nakken og ryggen. Jakka og buksa klistret seg kaldt til kroppen. Men vannet, han kjente det igjen, selv i det svake lyset. Her hadde han bada. Men da var de kommet i båt fra elva og opp gjennom den gamle, smale kanalen og til de flotte svabergene på den andre siden. Noen ganger hadde de sett telt her borte på denne sida, og tenkt at det var ungdommer, kanskje par, som hadde litt tid for seg selv. Ei gammel hytte hadde der også vært, men den var vel ramla ned nå. Nei da, den gamle hytta stod der ennå. For et hell. Han stoppa under et tre ca 100 m fra hytta og satte seg for å hvile – beinet hamret og verket intenst igjen nå, og han bare måtte få beinet opp så blodet rant bort fra foten. Han lå spent og studerte utsikten gjennom striregnet. Den så falleferdig ut, men det var tak over hodet og det var bedre enn å ligge på skogbunnen. Kanskje det var grunneieren sin hytte? Egil lå noen minutter i regnet og samla krefter til siste fremstøt. Hva tenkte de hjemme nå? De måtte være fortvilt.

— 5 —

Det slutta å regne. Det overrasket ham at han totalt hadde mista tidsfølelsen. Det kunne ha gått to timer, det kunne ha gått seks! Han sleit seg opp i stående stilling igjen og prøvde å holde den vonde foten bøyd bakover for å minske på den intense bankingen og dessuten skjerme den fra støt. Han trodde han ville besvime igjen bare foten kom borti lyngen! Langsomt kryssa han bortover den slake skråningen. Han syntes han kunne ane hjulspor etter kjøretøyene. – Hvor ble de av? Han hørte seg selv si det ut i mørket. – De må da komme tilbake!

Han kom endelig bort til hytta. Den så grå og medtatt ut. Der var ei dør som han dytta opp – og innså at taket var åpent. Det vokste busker her inne! – Å nei, stønna han, men så hørte han på ny lyden av motorer. Var det firehjulingene? Lette de etter ham? Å herregud, dette marerittet var over. Han lo lavt. Så godt det skulle bli med en whisky når han kom hjem. – Håper det er noe igjen av maten. Nå skal jeg alltid ha med mobilen på disse turene.

Han stod og så lysene nærme seg gjennom skogen. Hva var det som fikk ham til å gjemme seg? Noe med kjøringa,- hissig, raskt. Hvorfor ropte de ikke etter ham?

De svingte ned den siste lille skråninga og han huket seg instinktivt ned inne i hytta mens han fulgte dem spent med øynene. De kjørte forbi! Hva var dette? Hvor skulle de? De kjørte ikke langt. I lyset fra firehjulingene så han nå ei annen brakke inne mellom trærne bare noen titalls meter bortenfor. Der stansa den første, hoppa av og gikk raskt bort til et tre der han strakte seg etter noe, fant det, og gikk raskt bort til døra og låste opp. Den andre slo av motoren og lyset på ATV’en. De snakket et fremmed språk. Lyden vandret godt nå. Det hørtes østeuropeisk ut. – Bor de her, i skogen? Gratis, for å spare penger? Han begynte å reise seg for å gå bort til dem, men så slo tanken ned i ham: – Eller er det kriminelle? Hvem er det som ferdes sånn langt til skogs her i kommunen? Og har det ikke vært mistanker mot østeuropeerne? Jo visst, mange benytta seg av dem som billig arbeidskraft. Bedre jordbærplukkere skulle du leite lenge etter! Og billigere håndverkere fantes ikke om du skulle ha malt huset eller skifta kledning på en vegg. Alle visste hvor de kunne finne dem, eller kjente nordmenn som hadde kontakter blant dem.

Nå bar de ut esker fra hytta. Det kom et svakt lys innefra og Egil så de stablet metodisk og nøyaktig opp på kjøretøyene. Plutselig nøs han, før han rakk å holde for munnen med. Han rakk å dempe det, men nå holdt han pusten av frykt for at de skulle ha hørt ham. De hadde hørt det. Han så at de lytta og speida vaktsomt rundt seg mens de hviska lavt seg imellom. Der feide lyset fra ei lommelykt over hytta han var gjemt i, men den fortsatte heldigvis. – Å, bare de trodde det var et dyr, stønna han til seg selv. Hvorfor var det blitt så stille? Brått svingte døra åpen og han så det blendende lyset fra ei sterk lykt.

Han holdt hjelpeløst fram stokkene sine og sa: – Jeg har brukket beinet. I have broken my leg. Please…

Det hørtes ord på et fremmed språk som minnet om banning. – Turn around, sa den ene lavt på engelsk med kraftig aksent.

– Please, begynte han igjen. – Foten min… Så smalt det i bakhodet og et kraftig lys eksploderte i hodet på ham før alt ble mørkt.

– 6 –

Han våkna med en hamrende smerte i bakhodet. Han stønnet og prøvde å ta seg til hodet med hånda, men den var ikke mulig å bevege. – Hvor faen er jeg…, begynte han, før det langsomt gikk opp for ham at han satt bakbundet, med verkende hode, støl rygg og et bein som kjentes som om knoklene hadde beveget seg fra hverandre så sener, nerver og blodårer var nær ved å briste. Det var som noen skar med barberkniv gjennom beinet, uten bedøvelse.

Men han satt ikke i den falleferdige hytta med åpent tak, her lukta det av ferskt treverk. Han dro hendene bortover golvet for å skifte stilling og fikk straks flis i en finger. Han bannet.  – De var kriminelle. Og hvor var de nå? Hadde de lagt ham inn i hytta deres? Holdt de på å frakte saker fra denne hytta for å rømme med dem? Var det ting som skulle til Litauen for å selges til en god pris? Kanskje tjuvgods fra raid i butikker og hjem her omkring.

Han hørte på ny lyden av kjøretøyene deres. – Herregud, var det ingen som var ute og lette etter ham da? Hvor var politiet? Røde Kors?

Døra gikk opp og han fikk lysstrålen rett i øynene. Noe ble sagt på det utenlandske språket, noen tunge tramp over golvet og ei hånd sjekket hardhendt at han fortsatt var godt bundet. – Please, begynte Egil. – Beinet mitt. Til doktor. Doctor…

Han fikk stappa noe i kjeften og trodde først det var et stykke tøy, for å kneble ham, men skjønte så at det var mat. En bolle. Han tygde grådig og svelget. – Thank you, thank you.

De bar ut flere esker og snart låste de og kjørte bort igjen. Han satt stille og lytta, pusta nesten ikke. Han skimtet i mørket at det var flere esker igjen, men de dukka ikke opp mer den natta. Kanskje de merket at det var en leteaksjon i området og at de risikerte å bli oppdaga? Egil våkna seinere på golvet med smerter overalt. Det var blitt lyst ute. Nå måtte man da snart finne ham? Området var jo ikke SÅ stort!? Hva slags udugelige letemannskaper var det som lette etter ham? Hallo!

I det samme hørte han motordur igjen. Var det de to karene fra kvelden før? Nei, et helikopter? Å endelig, et helikopter. De må da ha varmesøkende utstyr om bord. Nå kom han til å bli funnet. Takk og lov, dette marerittet var over! Han hørte det svingte over ham en gang, og så en gang til. Han smilte for seg selv. De skjønner det nå. Han begynte å le og satte i å synge. ”Always look on the bright side of life…”, han prøvde å plystre, men klarte det ikke. Helikopteret fortsatte videre. De klarte vel ikke å lande her, tenkte han, så de bare peker ut stedet til letemannskapene. Bare minutter nå…

Men dagen gikk, uten tegn til liv.  

Egil hadde en gang en mattelærer som laget vanskelige mattestykker han selv kunne løse, som en slags hjernegymnastikk, i stedet for kryssord. Mens Egil lå der fanget, tenkte han, som han ofte gjorde, på scenariene han befattet seg med i jobben. Han holdt foredrag om sånt. Katastrofer, svære nødsituasjoner, massive strømutfall, som da flere delstater på nord-østkysten i USA mistet strømmen i 2003, pga en softwarefeil i alarmsystemet. Noen fikk strømmen tilbake etter to dager. Andre måtte vente både en og to uker.

Nå kjente han det verket uutholdelig i ryggen og prøvde fortvilt å finne ei bedre stilling. ”Skjer dette virkelig”, spør han seg selv igjen. ”Herregud, jeg er jo bare noen steinkast hjemmefra. Dette skal da ikke være mulig…”

Han sank sammen. Hans lille foredrag fortsatte automatisk. Han kan dette utenat. Har holdt det så mange ganger. Begynner å bli lei. Folk vil bare ikke ta konsekvensene. De håper det skal gå bra.

– Er vi naive som tror at alt skal fungere? Kan noen ganske enkelt lamme samfunnet og overta det? Hvorfor ler ikke søppelkjørerne og tømmer søpla ut igjen? Hvorfor er det penger i minibanken? Han tenker på et scenario han med hell har benyttet, som innledning til gruppearbeid. – Du kjører med bilen til bensinstasjonen, tanken er på reservenivå. De rister på hodet. Ingen bensin igjen. Du kjører til butikken. Hyllene er halvfulle. Folk kjemper om resten, rasker med seg suppeposer, sauser og pålegg. Alle har hørt det, det er uvisst når det kommer mer. Telefonen er død. Du prøver å logge deg på internett. Nettet er nede og du er avskåret fra en så viktig kilde til informasjon.

I stedet slår du på TV’en, men nå går strømmen. I det kvelden nærmer seg har du bare radioen, så lenge batteriene virker.

Når han lar folk diskutere dette og deretter legge fram sine resultater for resten av deltakerne, ser han den milde graden av sjokk det gir dem. Dagen etter har de glemt det, men det kan jo ikke han, som må ha et forhold til det fordi stillingen krever det.

Da mørket kom, hulket han oppgitt og smalt beina rasende i golvet mens han rykket igjen og igjen i tauene.

— 7 —

Snart hørte han ATV’ene igjen. De parkerte like utenfor og straks etter var de to mennene inne. De snakket intenst sammen. Dette hadde utviklet seg i feil retning for dem. En ting var å stjele av de som har mye,- noe ganske annet å holde et menneske innesperret mot sin vilje. Politiet ville mobilisere ekstra når det stod om menneskeliv. Dette var jo kidnapping. – Please, jeg kan betale, prøvde Egil. – Hvor mye? La meg få gå. Jeg skal ikke si noe. Jeg vet ikke en gang hvor vi befinner oss. Min familie er redde for meg og jeg bare MÅ til doktoren.

Den ene av mennene ga ham en ny bolle og vann fra en flaske, mens den andre sorterte eskene i stabler. Det ble fire stabler. Hva betød det? At de bare hadde dette igjen å frakte ut? Fire turer hver? Hadde de planlagt å gjøre seg ferdig i går, men blitt forstyrret av leteaksjonen, og nå bare skulle frakte ut det siste?

Det virka sånn. De satte i gang å lesse på hvert sitt kjøretøy, låste etter seg og kjørte bort. De hadde hjulpet ham ut for å pisse, og da de knyttet hendene bakpå ryggen på ham igjen, hadde de vært uforsiktige eller hatt for mye hastverk, for nå var det ikke så stramt. Han rykka i det, dro og kjente at det ga litt etter. Oppmuntret av dette rykka han ytterligere, og kjente at det nærmet seg at han kunne få ei hånd fri. Svetten rant av ham nå og han dro og rykket alt han kunne, og med ett ramla han over på sida den venstre hånda fri. – YESS! utbrøt han og reiv av seg tauet på den andre hånda også. Med dirrende hender klarte han å knyte opp knuten rundt beina. Han kom seg opp i stående stilling og stønnet av smerte fra beinet, ryggen, armene. Kunne han komme seg ut? Hva slags lås var det,- en som kun var mulig å åpne med nøkkel? Endelig litt flaks. Låsen kunne vris åpen fra innsida. Døra gikk opp og han hinket ut. Det var stille. Burde han ikke se hva det var for noe i eskene?

Han hinka inn igjen og lette instinktivt etter en lysbryter, men det var selvsagt ikke innlagt strøm her. Men de brukte lys mens de bar ut sakene. Han famla rundt seg, og der, på det han huska var et bord, kjente han noe hardt igjen. Han rykka til da det kom lys fra den. Lampa gikk på batteri, og etter å ha vendt seg til lyset igjen, så han stablene med datautstyr, medisiner, elektriske artikler, sminke, klær…

Han måtte komme seg vekk. Slo kjapt av lyset og ble fullstendig natteblind i flere sekunder. Han banna, rota rundt i mørket og fant seg ei grein og halta nedover mot vannet. Nå så han endelig litt bedre igjen, og takket være et øyeblikk med månelys gikk det ganske fort. Var det en båt han skimta der borte? En robåt? Ja visst, en gammel trebåt dradd opp på land. Der var årer også, stukket inn under toftene. – Jeg er redda, sa han til seg selv, for nå visste han at han kunne ro over til gården på andre sida og få hjelp. Det var et langt stykke å ro, og det var et par hundre meter å gå oppover jordene til gården, men nå visste han at han ville klare seg. Han øste opp vann og skvettet på det ømme bakhodet.

I det samme hørte han motorlyd igjen. – Å nei, kommer de allerede? Han forbannet seg selv for å ha brukt for lang tid. Lyden fra ATV’ene ble kraftigere og nå så han lysene oppe skogen. – Uff, de kom ikke så fort i stad, gjorde de det…?

– 8 –

Egil skreik av smerte idet han kom fram til båten og ga den et kraftig dytt ut i vannet, og klarte så å velte seg oppi den. Han kjente at den gled langsomt ut fra land med forsiktig klukkende lyder av vannet. – De kan da ikke ha skytevåpen, tenkte han. – Men kanskje de er gode svømmere. Han trev tak i årene og fikk plassert dem i de slitte og sleipe åregaflene. Han tok noen tak, iblandet høylytte glipptak som han innså skyldtes feil vinkel på åra – men langsomt drev båten utover, bort fra land.

Nå var de framme ved hytta. Ritualet med nøkkelen og den ene som lyste for den andre, gjentok seg. De kom fram til hytta og oppdaget at han var borte. En skarp lysstråle boret seg inn i skogen i alle retninger. De ropte noe til hverandre og snart var de begge ute og lyste og lette. Det var som de var enig om at Egil ikke kunne ha kommet langt, med et dårlig bein. De var illevarslende tause mens de trålet området. Samtidig merket Egil hvordan båten tok inn vann. Den var ikke trutna, var kanskje også litt skadet og skjev i treverket, og vannet stod nå i en tynn stråle fra den ene sida. Han måtte ta seg av det seinere, tenkte han. Først gjaldt det å få mer avstand land, så de ikke kunne prøve seg på å svømme og ta han igjen.

Han hadde flaks igjen. Etter ei stund lyste de utover vannet, men da var han kommet så langt til sida for dem at de ikke lyste der. Han hørte lave stemmer, og så gjenopptok de arbeidet med å frakte saker fra hytta. Det virket som de skulle tømme hytta. Kanskje de skulle reise i natt og derfor beslutta at de fikk ta sjansen på å frakte ut det de kunne og bli ferdig.

Egil venta helt til de starta motorene igjen før han våget stoppe å ro for å ta seg av vannet som nå stod 10-15 cm opp i båten. Han hadde det vonde beinet på ei tofte mens han bøyde seg og øste vann med bare hendene. Snart skjønte han at det ikke var noe poeng. Vannet rant inn raskere enn han klarte å øse ut. Han satte i gang igjen å ro, kraftigere nå, ikke redd for å lage lyd. Det var et kappløp mot klokka om han skulle rekke til land før båten sank. Han stønna høyt og tok i det han klarte. Nå og da kasta han et blikk over skuldera for å se om det nærmet seg. Det var da utrolig hvor tregt det gikk. Hvor langt kunne det være da?

Vannet nådde godt opp på leggen da båten nådde land. – Klarte det, sa han til seg selv. – Klarte det. Det eneste som mangler nå, tenkte han, er at de har kjørt rundt og står klar til å ta imot meg… Men så ubarmhjertig kan verden vel ikke være- Han sleit seg ut av båten og ramla overende på en gressvoll i vannkanten. Der lå båten til gårdeieren ovenfor, med en liten påhengsmotor.

Egil fant stien som gårdeieren brukte til og fra vannet. Der så han lysene fra hus langt borte. Han prøvde å halte oppover med årene til stokker, men de var for lange og tunge til at det ble effektivt.  I buskaset ved vannkanten fant han noen gamle, tørre staur som passa bedre, og nå gikk det greiere. Etter noen minutter kom han fram til huset. Det var da typisk. Ingen hjemme? Han banka på, ringte på klokka. – Kanskje jeg skal bryte meg inn, så kan jeg i hvert fall få ringt etter hjelp? Da hørte han det knurret innefra huset og brått dukka et bikkjehode opp i vinduet i døra. Hunden så mannevond ut og Egil oppgav planen om å bryte seg inn. I stedet kom han seg ut på veien. – Det kan jo komme en bil etter hvert, tenkte han, selv om dette var ganske avsides. – Hvor langt er det til neste hus? Det ligger et par hus borte i svingen,- kanskje 3-4 hundre meter? Han trodde ikke han kunne klare det. I stedet hinket og haltet han mot uthuset. Det hørtes klukkelyder fra hønsene, og da han åpnet ei dør i uthuset, ble klukkelydene høyere. – Var her noe han kunne bruke? Der, var det en fres? Ja visst, det hadde han kjørt som barn, da han hadde sommerjobber på gårder i bygda. Hvordan starta man sånt noe? Han rota rundt og fant ei startsnor foran, og på femte forsøk starta den bråkete maskinen. Nå klaget hønsene høylytt. Noen griser blandet seg også inn med urolige grynt, men Egil klarte å komme seg opp på setet og etter et brått hopp framover, fant han reversen og smalt inn i dørkarmen på vei ut. Han fikk snudd, og endelig satte han kursen mot de andre husene. Nå frøys han så han hakka tenner, men var i hvert fall redda. Han prøvde å synge høyt for å muntre seg opp. På den annen side, kanskje han like godt skulle kjøre litt lenger, for da var han i sentrum og kunne dra rett inn på politivakta. De måtte jo rykke ut for å få tatt de to karene i skogen. Han fortsatte forbi husene og så lengselsfullt inn der de hadde varme og tørre klær. Og han måtte jo få ringt Mette!

Han kom ut på en større vei og ble forbikjørt av noen biler. Noen tuta og trodde kanskje han var med på utdrikningslag eller noe. I en bil hang det ungdommer ut av vinduene og ropte og tok bilder av ham mens de ropte Heia, heia! Han vinka, følte seg oppspilt, beruset. Etter 10-15 minutter svingte han inn foran politivakta. Han sleit med å komme seg av, og idet han ramla ned på bakken må han ha kommet bort i noe, for fresen satte i et rykk og svingte ut på parkeringsplassen. – Å nei, stønnet Egil idet han maktesløst kunne se fresen styre rett mot en flott, mørk Audi som stod parkert like bortenfor. Innen han rakk å komme seg inn døra til politistasjonen, braste fresen inn i Audien. Det smalt i metall, motoren på fresen ble stående og spinne, og lyden av bilalarmen skar gjennom mørket. Ei kvinne i politiuniform kom løpende ut og møtte ham i døra. – Hva er…, begynte hun og så fra ham til fresen og Audien.

– Hjelp meg, stønnet han. – Hjelp.

– 9 –

Snart lå han på ei båre. Mette og ungene stod rundt han, bleike og med røde øyne. – Stakkars pappa, sa de. Han spurte: – Er det noe gresk igjen…? Mette satte i å stortute. – Selvfølgelig, lo hun mens hun hikstet. – Vi trodde du var drukna. At du hadde glidd og slått deg og ramla ut i sjøen.

Han fikk smertestillende og folk fra Røde Kors var der og hilste på ham og han takket dem for at de hadde lett etter ham. Lensmannen kom også. – Du skremte oss der, sa han.

Egil fikk høre hvordan teorien raskt ble at han løp rundt Kvernvannet, siden han ikke hadde med telefonen. Det var alltid en del folk rundt i den løypa, og skulle det skje noe ville det alltid være noen som hadde telefon på seg og kunne ringe til ambulanse. De trodde at han, på det smaleste området mellom vannet i sjøen, det var bare 5-6 m, hadde han gått ut på svabergene, og så sklidd eller fått et illebefinnende eller hva som helst, – og havnet i sjøen og drukna. Dykkere hadde søkt i hele området, men strømmen kunne være sterk på denne årstida og man kunne bli forflytta mange hundre meter.

Egil ble fortvilt. – Jeg beklager veldig, sa han. – Fra nå av skal jeg alltid ha med telefon på turene mine. At det går an å være så hjelpeløs, så fortapt – og så nærme hjemme?!

– Men hør, sa Egil og beskrev så godt han kunne for lensmannen hva som var skjedd, hvordan han var bundet og ble slått i hodet.  – Og tjuvgods! De hadde masse tjuvgods – så ut som medisiner, smykker, moteklær, elektronikk. De kjørte flere turer med sakene. Det virka som de holdt på å tømme lageret. Kanskje de var i ferd med å stikke?

Lensmannen hadde stått og lytta, men nå satte han seg. – Jaså?

– Jeg har en idé, sa Egil. – Om man bruker båten til bonden nede ved vannet og tar seg over til andre sida, så kan dere ta de når de kommer for å hente mer. Nøkkelen har de gjemt på en vanskelig plass, men de burde vel tas på fersk gjerning, eller hva? Jeg blir gjerne med og viser.

Lensmannen avviste dette kontant. – Du har jo skada beinet. Det går ikke!

– Nei hør nå her, innvendte Mette. – Nå skal du bare hjem!

Men snart rodde to betjenter stille over vannet mot hyttene igjen. Lensmannen og Egil satt i en sivil patruljebil utenfor Egils bolig, og to andre biler med politifolk fra nabokommunene patruljerte på utsida av skogen for å prøve å finne ut hvor de kom ut med ATV’ene. Egil hadde forklart veien opp til hytta og beskrevet hvor nøkkelen var. Politibetjentene lette i treet. – Her er den, hvisket han, selv om de var alene der.

De hørte at politimannen åpnet låsen, svingte opp døra og studerte tjuvgodset i lyset fra lommelykta. Egil gliste fornøyd. – Er der mye igjen? Og husk at de allerede har henta en masse. De må jo ha en varebil eller noe et sted i nærheten…

– Ja, fortsatt en del. Men hysj, sa en av betjentene plutselig. – Hør.

Nå hørte de ATV’ene igjen. – OK, sa lensmannen bestemt. – Lås og gjem dere. Vi tar de når de kommer ut av skogen.

Over sambandet hørte Egil at betjentene låste og gjemte nøkkelen igjen. De hørte motorduren ble høyere og han så for seg hvordan lysene trengte seg mellom trærne idet de svingte inn foran hytta igjen.

– Vi slår av nå, hvisket den ene politibetjenten. – Over.

Lensmannen sendte Egil inn. – Stikk nå. Dette er ikke noe for amatører!

Egil prøvde å protestere, men samtidig verka det noe inderlig i beinet igjen. Mette fulgte ham inn og tvang ham til å sette seg i sofaen. – Nå holder det, mente hun. – Du har gjort nok!

– 10 –

Ved frokosten neste morgen ble det fortalt på lokalsendingen om en aksjon mot en angivelig østeuropeisk tyvebande, som imidlertid ikke hadde ført fram. Lensmannen ble intervjuet og måtte bare beklage.– På tross av gode tips fra publikum, sa han, – lyktes det oss ikke å fakke tjuvene. De må dessverre antas å være ute av landet nå.

– Hva? Egil trodde knapt sine egne ører. – Hvordan er det mulig? Han fikk dem jo servert på et fat…!

Egil sank sammen i stolen mens han stirret vantro på Mette.

Et par dager senere satt han i bilen. Han hadde kjørt gjennom ansamlingen av utenlandske arbeidere borte ved de små bilene sine, for å se om han kunne dra kjensel på noen av dem. Han hadde også rullet ned vinduet og spurt om det var noen som var gode til å snekre og hvor mye de tok seg betalt, bare for å trekke ut tida i håp om å få øye på flere av dem. – OK, avsluttet han, – jeg må tenke på det et par dager… Han fikk et telefonnummer, snudde bilen og kjørte langsomt tilbake. Han stoppa ved tjernet langs riksveien der han løp inn den fatale dagen. Vannflata lå ubevegelig og speilet trærne rundt. Han husket da han og noen kamerater – de var vel 13-14 år gamle – gikk ut på isen en frostdag tidlig på vinteren. En av guttene sa han hadde sett noen småunger på skøyter der dagen før. Suget i magen, skrekken da de hørte det knake under seg, og Tormod som gikk gjennom. Egil glemte aldri frykten i Tormod øyne da han sank ned i vannet. De som var nærmest land lo og alle prøvde det de kunne å komme seg til land igjen, mens isen knaket. Tormod ropte og det minnet om filmer de hadde sett på skolen, om hvordan de skulle opptre hvis noe skjedde. De fant ei lang grein, la seg flate på isen og strakk den ut til Tormod. Noen voksne kom til og de fikk dradd Tormod opp. Gutten gråt høyt av redsel og hakket tenner av kulde.

Egil så det for seg fra bilen og kjente en tanke komme til overflaten, en tanke han kanskje ikke hadde våget å slippe fram før nå. ”Skulle tro de var med på det!” Han fikk brått gåsehud. Kunne det være at politiet var med på opplegget? Var det ikke egentlig litt overraskende hvor uforstyrret utlendingene fikk holde på? De jobbet svart, det visste alle. Og alle mente det var mer tyverier enn før…

Den neste tanken meldte seg som en følge av den første. – Var det bevisst at de ikke lette i det området hvor han satt fanget? Fordi lensmannen visste at tjuvegodset var i ferd med å flyttes…? Selvfølgelig. Lensmannen var med på det! Det var sånn det var…

I det samme falt ei lita grein fra et av bjørketrærne som omkranset tjernet. Den seilte ned mot den stille vannoverflaten. Det kom ingen lyd da overflaten brast som på et speil.